MY HOMESTAY FAMILY

Jeg vil veldig gjerne fortelle dere om den fantastiske familien jeg var så heldig å få bo hos da jeg var i Japan. Jeg kommer ikke over hvor utrolig heldig jeg var som fikk akkurat denne familien som min “homestay family”. Familien besto av ei jente Honoka på snart 10, en gutt Koushi på 7, en mor og en far. Hver morgen våknet jeg til herlig frokost og hver kveld ble jeg møtt på stasjonen før vi dro hjem og spiste middag. Det var moren som lagde middag og hver dag var det noe nytt, spennende og godt. De introduserte meg til mye nytt jeg ikke visst om den japanske kulturen og maten i tillegg til at de var utrolig interessert i Norge. Selv barna var interessert. 

Denne familien tok meg med på så utrolig mye kjekt. Shopping, dyrehage, karaoke, forestilling, Mount Fuji og badeland. Det var flere som var misunnelig på meg som hadde en familie som gjorde så mye hele tiden. På fridagene mine hadde jeg alltid klare planer, det var det ikke alle som hadde. Selv om de ville ha meg på mye var det fortsatt alltid opp til meg. Ville jeg heller være med venner og finne på noe annet var ikke det noe problem. Det var frie tøyler og jeg fikk selv bestemme hva jeg ville gjøre. 

Det hjalp meg mye at barna snakket engelsk. Vi hadde så kjekt sammen og det ville ikke vært det samme om vi ikke kunne ha forstått hverandre. Da vi møtte venner av familien var det ofte barna kunne snakke engelsk siden de gikk på samme skole som Koushi og Honoka. Det gjorde det så mye enklere. Jeg ble også veldig glad i disse barna på den korte tiden. I tillegg til å møte venner lot de meg også møte familie. Det synes jeg var veldig koselig. 

Jeg merker at selv om det ikke har gått en uke en gang siden jeg kom hjem svaner jeg dem veldig. Hver dag var et nytt eventyr. De var så utrolig snille mot meg og lærte meg så mye nytt. Barna var så herlige og hjelpsomme. Kvelden før jeg skulle dra kom Koushi på døra inn til rommet mitt og ga meg et brev. Brevet var fra begge barna. Da jeg leste det var jeg på gråten. Det var så utrolig søtt og koselig. Koushi hadde til og med tegnet meg inn i familien. Da ble jeg så ufattelig rørt. Vedlagt lå bilder moren hadde tatt av oss. Ikke nok med dette, men neste morgen sto både moren, faren og Honoka opp klokken 4 for å si hade til meg. Faren kjørte meg til møteplassen og Honoka var med. Honoka hadde alltid vanskelig med å stå opp, men hun ble fortsatt med helt til siste slutt. Selv da vi satt og ventet i bussen i en halv time sto de utenfor. Jeg kommer ikke over at de gjorde dette for meg. Ja egentlig kommer jeg ikke over ALT de gjorde for meg. Det er ikke tvil om at jeg kommer til å reise tilbake for å møte dem. 

 

6 kommentarer

Siste innlegg